Sture Johansson – medium för Ambres

Om Sture

Jeg ble født høsten 1939 i nordre Ångermanland. Min far var hva man kalte “kronotorparer”. En forpakter som forpaktet mark fra staten (som ble kalt kronen, derav navnet). For mange av dagens morderne mennesker med TV, data, internett, mobiltelefoner og pixelkamera, er nok min bakgrunn som å bli tatt med tilbake til attenhudre-tallet. I blant føles det som jeg representerer en annen art som lever på overtid.
Min bakgrunn er kanskje ikke så spesiell som mange vil tro, men mange i min alder som er født i Norrlands  innland, kjenner seg sikkert igjen. Isolert i små byer i et veiløst land. Ingen elektrisitet, ikke innlagt vann og avløp. Slik var hverdagen for tusenvis av mennesker på tretti-/førtitallet.

Det var ikke bedre før

La oss ta bort den myten. Det var et hardt liv for å overleve, men vi hadde noe som det såkalte moderne mennesket savner, nemlig tid. Jeg opplevde aldri noe stress. Sant nok var dagene fylt med gjøremål fra tidlig morgengry til kveld. For et barn var dyrene, skogen, innsjøene den eventyrverden som fantasiene speilet seg i. En verden der naturvesen og nisser hadde sine faste plasser. Var det fantasi? Jeg er jammen ikke så sikker på det. Alt for mange opplevelser i min barndom tyder på det motsatte.

Jeg er yngst av seks søsken. Mitt barndomshjem finnes ikke mer, ikke annet enn som ruiner og i mine minner. Etter endt skolegang, som varte over syv år, begynte jeg å jobbe. Slik var det. Ingen, verken ville eller hadde samvittighet til å være en byrde for foreldrene, men hver og en måtte tidlig bidra til husholdningen. Jeg begynte i lære som rørlegger, etter det snudde jeg rundt og utdannet meg til snekker/tømrer.

Mitt liv ble staket ut av seg selv. Etter avsluttet verneplikt flyttet jeg syd for Stockholmstraktene, der mine brødre bodde. Jobbet som tømrer på mange bygg, men jeg trivdes aldri i den pulsen, lengtet stadig tilbake til Norrland. Giftet meg og etter noen år flyttet jeg til Lidingö. Min daværende kone fikk meg med i meditasjonsbølgen som gikk over Sverige den gangen på syttitallet.

Hvordan det begynte

Sommeren 1976 var jeg mer med for å fylle opp plassene i gruppen. Forstod overhodet ikke vitsen med å sitte stille i halvmørket med lukkede øyne og søke etter indre opplevelser og harmoni. Jeg var trøtt etter dagens arbeid og syntes dessuten at dette var forferdelig kjedelig, så jeg sovnet hver gang gruppen satt seg ned. Dette pågikk noen måneder frem til høsten 1976.
Ved et slikt tilfelle, men nå i en annen gruppe, våknet jeg opp og så hvor forundret de så på meg. Jeg ba om unnskyldning for at jeg hadde sovnet, men de viftet det bort.

“Du har ikke sovet! Noen snakket gjennom deg! Din kropp reiste seg og den som snakket presenterte seg som Simeno og fortalte at de skulle bruke deg som sitt instrument”. Jeg trodde ikke på dem. Jeg var redd for at jeg var utsatt for en slags sidepersonlighet, og det ble ikke akkurat bedre av at jeg nettopp hadde lest en bok som het Sibyl. Den handlet om en jente med mange ulike sidepersonligheter.

Hele meg var i opprør. Et rykte går utrolig fort. Hjemmet mitt ble fylt av mennesker som jeg som regel ikke kjente, men som ventet på at jeg skulle gå i transe og slippe frem underverket Simeno.

Jeg visste ikke hvordan jeg kom inn i den tilstanden der Simeno tok over. Dessuten var det ikke akkurat forlokkende å bare la noe annet ta over min kropp. Det skremte meg. Men jeg syntes å huske at når jeg satt i gruppen og lukket øynene, ble alt stille omkring meg. Det føltes som jeg befant meg i en huske som gynget frem og tilbake. Høyere og høyere til den nesten gikk rundt. Det var ikke forstyrrende, men tvert om nesten søvndyssende. Jeg husker at jeg til slutt lot husken gå rundt og det var akkurat da Simeno hadde kommet frem.

Jeg lykkes med å komme ned i den samme gyngingen og nok en gang skjedde det. Simeno kom igjennom. Fortsatt var jeg fylt med skepsis. Hva vil de? Hvorfor meg? Hver er de? Det som ble sagt under disse stundene, som etter hvert ble kalt “teachinger”, var så fylt med kunnskap og visdom, kjærlighet og harmoni. Etter et halvt år dro Simeno seg tilbake og så kom Ambres igjennom, som skulle forme hele deres formidling. Det er ikke mulig å beskrive Ambres.  Han må oppleves. Paradoksalt nok har jeg aldri truffet Ambres. Ved våre samtaler må jeg skrive ned mine spørsmål og så må noen andre stille dem. Svarene har jeg på båndopptak. Selv husker jeg ingenting om hva som har foregått under en teaching. Det er som et hull i tiden.
Flere og flere søkte seg til Ambres og hans formidling. Han var ganske bestemt på at det ikke skulle dannes noen forening eller kirke omkring hans virksomhet.

1983 gikk jeg inn i en sjelelig krise. Hva er det jeg holder på med? Er det tross alt en sidepersonlighet? Jeg ønsket ikke å overlate min kropp til formidlingen og i noen måneder fortsatte jeg å jobbe som snekker. Jeg kom til hektene og fikk ro i meg selv. Ambres mener at det er viktig å stå med begge føttene forankret og ikke begynne å fly inn i mystikken. Det er så utrolig lett å begynne og klatre opp på en personlig pidestall.

 

 

Ambres fortsatte med sin formidling og i 1988 ble så kursgården i nordre Värmland bygd. Kursgården ble synonym med formidlingen. Gjennom 42 år (fra høsten 1976) har han manifestert seg gjennom min kropp, og jeg vet faktisk ikke hvor mange som har møtt han. Han har aldri på noen måte forsøkt å forandre meg. Jeg har fått leve mitt liv side om side med han. Jeg ser ikke ånder, hører ikke ånder, men får leve mitt private liv i mine private spor.

 

© Nya Ramstiftelsen

StureochKarin-800